Så mange dater, så liten tid.

Jeg slår meg selv i hodet hver gang jeg tenker denne tanken. Men, jeg er faktisk 100% klar for noe forhold, og jeg orker ikke denne typiske leksa om at hvis man ikke leter så finner man. Jeg har prøvd alt det der, det funker heller ikke for meg. Så derfor gjør jeg det på min egen måte, og nå har jeg virkelig begynt å gi faen. Jeg er meg, akkurat som jeg er. Om jeg må være hard to get, ikke gi for mye av meg selv med en gang, ikke være for direkte, så er ikke det meg. Og hvis det er eneste mulighet for meg til å møte drømmemannen, så gir jeg opp. For jeg har ikke tenkt å utgi meg for å være noe annet enn meg selv. Jeg gidder ikke å tilpasse meg for å bli likt. Jeg forstår og innser at i et forhold må man tilpasse seg, den delen er jeg villig til å jobbe med, når den tid kommer.

Såeh. Skal vi bla opp i gutteboka mi nå, så jeg kan skrive ned noen handlingsreferat fra de seneste ukene. Hvor skal vi begynne? Jeg ble jo ditchet av Matias, noe som gjorde meg veldig såret faktisk. Men, som den rutinerte hearbroken jenta som jeg er, så kom jeg jo selvfølgelig over dette "bruddet" også relativt fort. Takker alle de guttene som ble brukt for det.

Den første karen vi kan ta for oss er jo godeste favoritten min, som nesten har fulgt meg hele året, Thomas. Han inviterte meg plutselig ut med en kompis av oss. Så vi tre satt å drakk noen øl, før denne kompisen ditchet oss for senga. Vi bestemte oss for å gå videre å møte noen fellesvenninner som vi har. Jentene var på løkka, selv var vi ved Youngstorget. Vi hadde vel gått i ca 40 meter, før han tar tak i meg, fører meg inntil veggen også kysser han meg kraftig. Og vips! Der var jeg solgt. Vi fant tilslutt frem til løkka og venninnene våre. Etter en liten pubrunde, så møtte jeg en kar der, som jeg fikk utrolig god kontakt med. Thomas satt på andre siden av meg, tok meg på låret og prøvde å få all oppmerksomhet. Jeg var helt oppslukt i den andre karen, ikke for at jeg likte han, men fordi jeg kunne se det sjalueblikket til Thomas. Endelig hadde jeg litt kontroll. (Så lenge det varte) Jeg er så utrolig svak for han. Så når han ville gå, ja, jo da gikk vi. Vi satt oss i taxien, han ville til meg,  og jeg ville til han. Jeg fikk heldigvis viljen min. Så vi tok taxi helt hjem til han. Vi klinte hele turen. Også kom vi hjem til han, kledde av oss fort, prøvde å ha litt sex helt til jeg plutselig sovnet. Dagen etter skulle vi begge på jobb. Så vi satte oss på tbanen, det var veldig koselig faktisk. Tror han fikk litt angst, jeg vet ikke. Men han hoppet av tbanen, for også ta en annen. Det stakk inni meg når han gjorde det. Jeg ville egentlig bare skrike, hvorfor er det sånn? Hvorfor er jeg jenta for han når jeg er full og han er full? Hvorfor vil han bare ha fitta mi?
Kan også legge til at jeg sendte han en sms noen uker senere der jeg spurte om hvorfor bare ikke vi datet? Og svaret jeg fikk tilbake var "vi heier på forskjellige fotballlag" Såeh, ja det sier vel litt om denne karen.

Neste mann ut er Hans, som jeg var på en date med. For det første så ringte han kvelden før, helt utav det blå. Jeg hater å snakke i telefon, så det ga han et minus i boken allerede. Men, jeg tenkte jeg skulle gi han en sjanse. Han sto for planlegging av daten. Første steg på agendaen hans var bowling. Og for de som kjenner meg, vet de at er det noe jeg hater, så er det faktisk bowling. Jeg beit i det sure eplet, når jeg tok på meg de svette bowlingskoene og ga han nok et minus i boken. Jeg er en jente som elsker å se matprogrammer, og lese oppskrifter, Hans er kokk, så det å spise med han måtte jo være en drøm. Neida, det var det ikke! Enda et minus!! Vi gikk fra spiseplass til spiseplass, han forlange den beste kvaliteten og de beste råvarene. For meg kunne vi tatt en cheese på mcdonalds liksom. Jeg klarte tilslutt å lure han på en koselig italiensk restaurant, som skulle vise seg å være tidenes ekleste italienske mat, ifølge han. Jeg derimot storkoste meg med mitt måltid. Vi gikk videre å tok noen øl etterpå, det var koselig og alt det der. Og Hans var mye kjekkere i virkeligheten, men sommerfuglene mine manglet. Eller for å sitere mine gutter "Jeg kan ikke tilby han noe mer enn et vennskap" Ikke nok med det, han bare kysset meg når vi skulle skille veier. Også maste han hele dagen etterpå om vi skulle treffes. Heldigvis hadde jeg ferie da, så reiste bort. For om det ikke topper kaken, så klarte han å ringe meg når jeg var på ferie også. Bare for å snakke. Sorry mac, toget ditt har gått. Og det kommer ikke et nytt her.

Etter en del tindring med bestevenninna mi, bestemte vi oss for å gi alle en sjanse. Plutselig matchet jeg med Thorbjørn. Du kan ikke finne noe særere enn han. Ikke et eneste bilde som var fint. Virket kjempe rar, og skrev masse sære ting. Alikevel ble jeg litt keen på å møte denne karen. Helt til han plutselig la ut et av de flotteste bildene jeg noen sinne har sett. Altså jeg har datet mye, og jeg synes de fleste er helt ok kjekke. Men, Thorbjørn topper ALT altså. Joda, vi bestemte oss for å møtes. Vi satt i bilen hans i 5 timer å bare pratet tull. Vi er ganske like, litt skummelt like faktisk. Også er han så vakker. Han er den gutten som jeg kunne vært forelsket i bare, av og se på han. Så deilig er han. Jeg har jo selvfølgelig noen tanker om hvordan dette også kan gå. Ikke for høye forventninger her altså, for han sender meg litt de signalene som jeg gir gutter jeg ikke liker. Alikevel kunne vi fått noen utfordringer på veien, da vi begge krever 100% oppmerksomhet hele tiden, vi begge vil alltid være de morsomste og vi skal fortelle de beste historiene. Egentlig så kan det vel være en bra ting, for vi begge trenger nok å gjekkes ned. Han lever et nokså usosialt liv, mens jeg er sosial til tusen. Jeg svelger nedpå med alkohol så fort jeg får sjansen. Han drikker noen få ganger i året. Han trener og passer på hva han spiser, jeg gir faen. Han skaffer seg en hobby når han kjeder seg, jeg har random sex. Så jeg tror vi kunne utfylt hverandre på en bra måte også. Jeg tror jeg hadde trengt han, det som skremmer meg er at han er litt for lik meg i oppførselen, han er liksom litt for direkte. Så jeg vet ikke om jeg skal springe mens jeg kan, eller bare sitte å se på hva som kan skje? Første tanken min var jo selvfølgelig "tenk så søte barn vi kan få sammen" For denne mannen er så grisedeilig og han vet det ikke selv en gang. Jeg håper jeg får se mer til han.

Dette var en oppdatering om hva jeg har gjort de siste ukene. Selvfølgelig har det vært noen randomknull innimellom. Men, hallo! Det er jo sånn jeg er.

Én kommentar

Brian

27.08.2015 kl.02:26

Tenk deg at du en vakker dag finner en fantastisk drømmegutt som oppfyller alle ønskene dine. Ti år senere er dere gift, og det som var romantisk og spennende til å begynne med, har for lengst visnet hen i den grå hverdagens kjas og mas; nå er det ikke lenger stemningsfulle middager eller lidenskapelige netter under stjernene som står i fokus, men det å minne ham om å flytte de sure sokkene til skittentøykurven. Hva ville du ha gjort - levd med ham i "gode og onde dager" samtidig som ekteskapet bare ble kjedeligere og kjedeligere, eller i skjul begynt å flørte med andre menn ...?

Det er flott at du er ærlig i det du skriver, og du gjør naturligvis det du vil, men du burde kanskje tenke over hva det å stadig finne nye partnere i grunnen fører til, for i praksis er det ikke så enkelt å plutselig endre livsstil; "drømmepartneren" finnes dessverre bare i drømmene; etter hvert som årene går og man får rikelig med tid til å virkelig bli kjent med et annet menneske, vil den romantiske glansen svinne hen og bli erstattet av dagliglivets ensformige monotonitet. Poenget er at for mennesker som har blitt vant til oppmerksomhet og jakt etter spenning, blir det uhyre vanskelig å takle denne nye, grå hverdagen - det er ikke uten grunn at det er skilsmisser på løpende bånd i Hollywood.

Og når man ser kvinner godt oppe i årene desperat klamre seg til ungdommens sorgløse tilværelse ved å stadig legge seg under kniven for å foreta plastiske operasjoner, får man bak denne fasaden øye på mennesker som setter seg selv i fokus, og ønsker den samme oppmerksomheten og beundringen de fikk da de var 18, uten å kunne innse at årene har flydd av sted, og at verden rundt dem har helt andre idealer enn å forgude kroppene deres 40 år senere.

Greit nok at man i samfunnet rundt oss har skapt urealistiske forventninger til kropp og utseende, men man kan også spørre seg om ikke drømmen om evig ungdom også er en urealistisk fantasiboble; spørsmålet ei fornuftig jente burde stille seg, er kanskje: Hvem ønsker jeg egentlig å være; hvem ønsker jeg å bli i fremtiden - om 10-20-30-40 år ...? For en 5-åring virker den neste sommeren som en evighet, for en 10-åring virker det neste året som en evighet, for en 20-åring virker det neste tiåret som en evighet, men når man en dag sitter der og skal blåse ut 70 lys fra bursdagskaken, lurer man på hvor alle disse årene egentlig er blitt av.

Hvem ønsker du å bli som menneske i fremtiden - om 20-30 år? Og hvem kommer du til å bli? Det er opp til deg. Glem yrke, sosial status eller utseende; forsøk å spørre deg selv hvem du ønsker å bli som et levende menneske omgitt av et hav av uendelighet; fremtiden vår består ikke bare av ett liv, men av ufattelig mange livsveier, som man bare kan velge én av, og hvert minste valg man tar, er med på å forme denne livsveien; det lille man gjør idag, kan i fremtiden vise seg å bli det viktighste man noensinne har gjort.

Så ta godt vare på deg selv, som den du er, innerst inne, og lykke til videre.

Skriv en ny kommentar

hits