Livet som på film

Det nærmer seg slutten på sommeren, og jeg har kost meg utrolig mye. Har levd litt som i en film i en måned, og kan vel si at jeg er fornøyd med deg. Er rart hvor lett kjærligheten ser ut på film. Hvor hardt det er i begynnelsen, men så kommer de gjennom en del utfordringer, også lever de lykkelige for resten av livet. Det er ihvertfall det man får et inntrykk av.  Jeg kan fortelle det at med mitt følelsesregister, så krever det ikke så veldig mye for at jeg faller for en kar. Jeg blir fort betatt og utrolig fort sjarmert av en gutt. Her igjen er jeg villig til å gjøre mye for at ting skal fungere best mulig. Ulempen min er vel at jeg mister meg selv litt, jeg kjenner ikke meg selv helt igjen når jeg dater. Det er som en del av meg plutselig forsvinner og blir litt gjennomsiktig. Det er vel dette man kan sammenligne med at "forelskelse gjør en blind" Jeg er vanskelig jente, som krever en del. Men, så fort jeg er forelsket gir jeg liksom opp min kontroll, plutselig blir jeg tilpassesdyktig, og lar mannen styre alt fra humør, følelser og dagsform. Det avhenger om jeg får rett dose med oppmerksomhet for at dagen skal kunne bli bra.

Jeg er nok en flørt, men ikke med folk jeg kunne fått følelser for. Jeg flørter med kompiser, med gutta på jobben, med eksene til venninnene mine og folk jeg tilfeldigvis møter. De som jeg vet aldri kommer til å få en del av kaka, det er de jeg velger å flørte med. Hvorfor? Jeg vet ikke, er bare sånn jeg er. Man skal vel ikke unnskylde seg for hvordan man er, så derfor har jeg ikke tenkt å gjøre det heller.

Jeg er en jente som lett blir forelsket, som ser frem imot det å finne mannen i mitt liv og som faktisk drømmer om å starte en familie. Jeg dater mye, og denne sommeren har jeg datet Matias som jeg klarte å falle ganske pladask for. Vi har hatt det utrolig fint sammen, vi har ledd mye, pratet om det meste, han har testet og utfordret meg, ja vi har rett og slett kost oss. Jeg er en jente som liker å kunne litt om alt, litt sånn "smartass" om vi kan kalle det for det. Også møtte jeg Matias, som også er sånn, så jeg fikk brynet meg en god del, og måtte lese meg opp på ting før jeg skulle være med han. Hvis vi ser gjennom sommeren vår, så var den utrolig kort, alikevel kunne det virke som en film inni der en plass. Eneste som manglet var han syn på saken. Jeg tenkte, som jeg alltid gjør "denne gangen, da går det min vei" og kall meg gjerne naiv, men jeg liker å tenke at det skal gå bra hver eneste gang. Han derimot, han hadde dessverre ikke samme tanke som meg. Så veldig ut fra ingenting fikk jeg den beskjeden ingen jente vil høre, nemlig "Jeg tror nok vi passer best som venner"

Jeg kan vel ikke si at min verden raste sammen, for det gjorde den ikke. Så da vet jeg jo faktisk det at jeg skal klare  å leve uten Matias for resten av mitt liv. Men, selvfølgelig ble jeg lei meg. Når man har en innstilling og en følelse på at ting er bra, også er det plutselig ikke som man tror, jo da blir man lei seg. Jeg sitter jo igjen med en følelse av at han ga opp for fort. Jeg forstår at ting har kanskje gått litt vel fort i svingene, og det er lett å date på sommeren. Men, hvordan vet han at vi passer best som venner? Jeg skulle selvfølgelig ønske at utfallet ble annerledes, at han istedenfor å si farvel så fort, skulle heller ha gitt det litt mer tid. Jeg kan ikke endres folk måte å tenke på, heller ikke folks følelser. Men, jeg vet med meg selv at hvis jeg kommer i en sånn situasjon en gang til, så er det ingenting jeg ville gjort annerledes. Jeg vil fortsette med å forelske meg fort, utforske folk, jeg vil ikke slutte å date, for jeg tror innerst inne at en dag, så står han der. Og da kommer jeg til å være verdens mest lykkeligste jente og da er alle disse andre avvisningene verdt det. For jeg vet nå hvordan det er å være såret, bli dumpet og avvise andre. Jeg kjenner meg selv og vet hva jeg vil, så jeg fortsetter med dating og livet.

Så håper jeg det gir meg noe tilbake, en dag!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits