En sårbar pingle

Hva er jeg redd for? Jeg spør meg dette spørsmålet daglig, hvorfor tørr jeg ikke å spørre han om han vil finne på noe? Hva er det som gjør at alle innvoldene i kroppen min vrenges når jeg tenker på å faktisk ta sjansen?
Jeg er vel redd for å bli såret, men jeg vet veldig godt at jeg alltids skal klare å komme over det. Egentlig hadde det vært fint å finne ut om det er noe håp eller ikke.
Det som skremmer meg mest nå, er at jeg må se han hver dag. Vi jobber på samme plass, så det er ganske umulig å unngå han. Jeg vet at hvis han hadde jobbet en annen plass, og vi ikke hadde sett hverandre like mye, så hadde jeg funnet en annen unnskyldning. Jeg er så jævlig pinglete, jeg er så redd for å gi litt, for jeg har gang på gang blitt såret. Jeg legger ting som regel på gutten/mannen, for å ikke være den som blir avvist.

Er det så farlig å spørre om han vil finne på noe? Nei, det er ikke det. Og det verste svaret jeg kan få er "nei, er ikke så gira på det" Og da er det jo helt greit, da kan jeg jo bare gi opp. Da har jeg ihvertfall et utgangspunkt. Men, hvordan skal jeg da kunne gå med hodet mitt hevet forbi han? Hvor flau kommer jeg ikke til å bli da?
Jeg lager meg alltid en taktikk, hvor jeg tar utgangspunktet i at jeg skal ignorere han, ikke ta kontakt og ikke snappe. Det holder som regel i 5 minutter, så gir jeg opp. Kanskje jeg prøver for hardt?

Skal jeg kanskje prøve denne uken? Altså fra mandag av, så være mer hygglig og imøtekommende. Samtidig som jeg kanskje ikke skal ta så mye kontakt, og kanskje tilogmed tørre å spørre om han vil finne på noe? Eller skal jeg gi det mer tid?
Jeg ble faktisk spurt av Kim i dag om jeg ville være med han på torsdag. Så da har jeg en date i boks ihvertfall. Kim er en sørlending jeg møtte i februar. Vi var vel på 2-3 dater, og hadde det veldig hyggelig. Også var jeg ikke helt der at jeg ville gi han en sjanse, for jeg hadde så mye på agendaen akkurat da. Kanskje jeg bør gi opp Thomas for å satse på Kim? Hvorfor er ting så vanskelig? I dag har jeg hatt en skikkelig deppe dag. Jeg føler faktisk at jeg ikke har noen mening med mitt liv.

Jeg er 25 år, har ikke tenkt å gå noe mer på skole, jeg bor i kollektiv og jobber for å tjene penger til mat. Altså jeg ser ikke meningen med livet rett og slett. Tragisk å si det, men hvorfor lever jeg? Er meningen med livet at man skal sitte å vente på den rette? Hva om man ikke møter den rette da? Skal jeg liksom leve i ensomhet til jeg dør da? i sånn ca 60 år til? Herregud så kjedelig! Altså tro meg, jeg har et fint liv. Men, jeg ser liksom ikke alltid poenget. Alle snakker om å kjøpe hus, hvorfor må jeg det? Jeg lever jo bare en gang, er det poeng i å spare alle pengene mine for å kunne eie noe selv? Hvorfor skal man gifte seg? Har man funnet den rette, hva er så da poenget at man en dag skal gå i hvit kjole? Blir ting bedre av den grunn? Er det et poeng i og bruke masse penger på en dag med fest? Når man elsker noen, så bør man vel være så klar over at man blir elsket at man faktisk ikke trenger denne dagen for å bevise det. Selvfølgelig er det vel fordeler med å gifte seg, er det fordele som gjør at man gifter seg?
Man skal vel ikke tenke så mye på slike ting når man er deppa, men jeg gjør det uansett. Jeg prøver faktisk å forstå hvorfor jeg ble født, hvorfor jeg er her og hva jeg skal gjøre for å føle at det er noe poeng med dette livet. For akkurat nå så føler jeg meg som en robot, jeg gjør de samme tingene hver dag, jeg har det gøy altså. Men, jeg opplever ikke noe ekstraordinært. Jeg har ikke funnet ut hvorfor man faktisk skal leve.

 

3 kommentarer

Brian

11.05.2015 kl.07:09

Kom tilfeldigvis over denne bloggen, så jeg håper det er i orden at jeg legger igjen en spontan hilsen som kanskje kan muntre deg litt opp.

For nei, du er overhodet ingen pingle - du er ei fantastisk, uerstattelig jente verden trenger, men når du skriver om at du er redd for å bli såret, får jeg følelsen av at du gjør omtrent det samme som en dyktig fotballspiller når han skal ta et straffespark i en uhyre viktig straffekonk, der han føler at han er nødt til å score. Og som du sikkert vet, kan nervepresset der og da bli så stort at selv verdens beste spillere klarer å skyte ballen milevis over mål.

Men tenk nå om denne fotballspilleren løper mot ballen med et stort smil i fjeset og tenker "skitt au, det får gå som det går; jeg har ingenting å tape - det er jo bare en lek likevel. Lager jeg mål, er det bonus; bommer jeg, går ikke universet under av den grunn." Tror du han får det til? Sannsynligheten er iallfall betydelig større for at han lager mål når han slapper helt, helt av enn når han motvillig nærmer seg ballen med et sammenbitt ansikt med nervene i helspenn; det er ikke bra å prøve for hardt, enten det er snakk om straffer i fotball eller kjærlighet.

Hva om du ikke finner den rette, spør du. Ja, hva da ...? Selv er jeg singel, og fast bestemt på å fortsette å være det - ikke fordi det ikke finnes jenter som ville synes det var artig og spennende å møte noen som ikke er som "alle andre", men fordi jeg rett og slett ikke er A4. For eksempel er det på moten å møte en potensiell partner på en "date" der man spiller bestemte roller ovenfor hverandre, og forsøker å late som om man er bedre enn den man egentlig er. Og bryllup med ringende kirkeklokker og forventningsfulle gjester? Hjelp, tenker jeg. Derfor har jeg aldri møtt ei jente gjennom en date, men lar livets tilfeldigheter gå sin gang; er det meningen at jeg skal bli kjent med noen, kommer dette til å ordne seg uansett. Hvorfor stresse og mase så mye med normer og regler for hvordan ting "skal" gjøres ...?

Hva har jeg å tape på å droppe alle ambisjoner om kjærlighet, giftemål eller sosial status, og ta alt det positive livet har å by på som en ren bonus? Ingen verdens ting; jeg klarer meg på egen hånd. Du lever livet ditt slik du selv ønsker det, men ville livet ditt ha mening selv om du fortsatte å være singel? Naturligvis. Du er et unikt menneske verden trenger mer enn du kan forestille deg, ikke fordi du lever slik og slik og tilpasser deg samfunnets A4-normer, men fordi du simpelthen er til. Den myke kroppen din er et ufattelig mesterverk som sørger for at du kan se, høre eller tenke, og du er vakker ikke fordi du sminker deg eller ser ut på et bestemt vis, men fordi du er det herlige, levende mennesket du er.

Så skulle jeg gi deg et forsiktig råd, ville jeg råde deg til å først lære å bli riktig glad i deg selv - deretter kan du med all verdens selvtillit gå ut og finne drømmegutten din. Har du lyst, kunne du prøve det jeg har skrevet om tidligere i bloggen min:

"Derfor har jeg en utfordring til alle jordboere av hunkjønn som nå leser dette, og feilaktig føler at kroppene deres ikke er perfekte nok: Når dere har våknet om morgenen og gnidd søvnen ut av øynene, kan dere stille dere foran et speil der dere kan se den fantastiske kroppen deres i helfigur, slik naturen har skapt dere; slik dere faktisk er, uten å måtte sminke dere, eller spille kunstige roller ovenfor dere selv i form av klær. Vær ærlige, og si til speilbildet deres: "Jeg elsker deg. Fordi du er meg selv." Hvis dere ikke tror dette fullt ut, så si det om igjen, og om igjen, og om igjen, hver eneste morgen - til dere innser betydningen og skjønnheten i disse enkle ordene: "Jeg elsker deg. Fordi du er meg selv."

- - - - -

Håper alt ordner seg for deg, og skulle ønske jeg kunne fortelle deg at man ikke finner livets sanne magi i et forhold til en bestemt drømmepartner, ringende bryllupsklokker, et boliglån med 40 års løpetid og krangel om hvem som skal ta dagens bleieskift - nei, den sanne magien som skapes når du opplever verden rundt deg, den finner du innerst inne i hjertet ditt, enten det er snakk om en gutt du liker, eller en drømmende stjernehimmel som lyser opp natten foran deg.

Brian

11.05.2015 kl.12:51

Bare et lite P.S., for etter å ha lest kommentaren min igjen, ser jeg at den kan misforstås på lik linje med Donald Duck som har klart å tråkke på Dollys rosa hatt - jeg mente overhodet ikke at man kan leve et lykkelig singelliv ved å ha uforpliktende sex i øst og vest og som 40-åring oppdage at man har blitt bestefar; spør du meg, tror jeg da Vinci hadde gått glipp av noe vesentlig dersom han hadde hatt analsex med Mona Lisa fremfor å konsentrere seg om å male smilet hennes.

Kanskje synspunktet mitt kan virke en smule gammeldags i en tid da mange møtes på Tinder, men spørsmålet er hvor mye man egentlig lærer andre mennesker å kjenne ved å fokusere på noe overfladisk, enten det er snakk om utseende, bankkonto eller fysisk sex; ei jente vil aldri være helt naken selv om hun er uten klær - hun er kledd i hud og tankene hennes er fortsatt en uløst gåte. Og det at man har hatt sex med mange, er ikke synonymt med å ha blitt kjent med dem; scenen der noen våkner opp "dagen etter" med dårlig ånde etter forrige kvelds ONS og vil komme seg fortest mulig hjem, er velkjent. Ville man ha vært like ivrig etter å komme seg hjem dersom man hadde droppet sexen, og i stedet brukt tiden til å leke Flasketuten peker på og le sammen ...?

I 1960-årene trodde hippiene at alt ville løse seg bare man kjøpte en hasjpipe og tok i bruk P-pillen, men når man betrakter verden snart 50 år senere, ser man at dette ikke har løst noe som helst, for menneskelige følelser som begjær, sjalusi eller ønsket om å bli verdsatt stikker langt dypere enn bare sex. For all del - sex er fint nok om man føler seg trygge på hverandre, men ikke som en måte å bli kjent med andre på. Da jeg som kvisete 18-åring fikk vite av en kompis at hvis ei jente ville til sengs første natten, var det et tegn på at forholdet ikke ville vare, var det vanskelig for meg å fatte at et samleie - hvilket mang en kåt 18-åring ser på som selve Meningen med livet - ikke fører til så mye som man skulle tro, men etter hvert som jeg har lært livet å kjenne og ser hvilke uutgrunnelige dyp som kan skjule seg bak fasaden i folks liv, forstår jeg dette bedre.

Unnskyld at jeg spør, men hva tror du ville skje om du tok livet som det kommer, lot skjebnen finne "den rette" uten å tenke mer på dette, og for eksempel reiste jorden rundt, begynte å fotografere eller male malerier, eller fant på noe du aldri har gjort før ...?

Uansett - ønsker deg alt godt videre, og håper du får en fortsatt fin vår.

klissnaken

12.05.2015 kl.19:57

Brian: Takk for kommentarer. Jeg lar jo livet gå sin gang, og jeg er ikke på sporadisk jakt etter mannen i mitt liv. Jeg liker en kar, jeg har følelser for han. Og det er jo noe man dessverre ikke klarer å styre selv.

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits