Han vil jo ikke ha barn!

Nå tenkte jeg at jeg skulle bevege meg litt innpå et slags handlingsreferat fra et par dater da.

Jeg har møtt en utrolig hyggelig kar, vi kaller han for Eirik. Han har passert 30, har fast jobb og bor i en leilighet i Oslo.
Vi møttes via tinder da, som alle de andre jeg dater frem og tilbake.

Det som er annerledes med Eirik, er at han var veldig klar i sin tinderprofil at han ikke var gira på barn i fremtiden. Og som en mann som har passert 30, så er det egentlig et ganske klart valg man tar da. Jeg, som den idioten jeg er, kjøre på, matchet og tenkte med meg selv "dette kan jo bli gøy da" det jeg ikke tenkte på når vi matcha var det at, jeg kunne jo kanskje falle for denne karen.

Nå har det ikke godt så mange dater at jeg kan si med hånden på hjerte at jeg har møtt min drømmemann, men, Eirik er virkelig en herlig kar. Vi er så utrolig enige i mange ting, vi sitter med samme verdier og vi har veldig lik humor. Det er ikke ofte jeg føler at denne karen kommer jeg veldig godt overens med, jeg føler at vi forstår hverandre. Likevel, så kan han jo umulig være drømmemannen min da, i og med at jeg faktisk ønsker meg barn og ser veldig frem til det. Så dilemmaet her er jo om jeg skal fortsette å treffe Eirik, selv om jeg vet at vi aldri kommer til å få barn. Jeg liker han jo godt så langt, og vil veldig gjerne treffe han på igjen. 

Er det han eller om det er det stygge "jentegenet" hvor man tror at man kan forandre en gutt som er grunnen, vet jeg ikke. Men, jeg trives i hans selskap. Skal man gi seg mens leken er god, eller skal man da prøve å se hva som skjer?

For hvem vet? Kanskje jeg ikke har lyst på barn hvis jeg skulle en gang ende opp med han?

Jeg har jo blitt voldtatt

Når jeg begynner med dette innlegget, så er det for å lufte mine tanker i en trygg omgivelse. Det å kunne være anonym på internett, samtidig som jeg kan få være så åpen som jeg bare vil er deilig.

Når jeg var 5-6 år, var jeg hos min bestefar og bestemor. Jeg og bestefar lekte på loftet, først spilte vi, også skulle vi leke gjemsel. Mamma hadde fortalt meg i fra ung alder at ingen voksne skulle få røre meg nedentil, så jeg var klar over hva som var greit.

Jeg gjemte meg på et lite kott, og bestefar skulle finne meg. Det var mørkt og trangt inne i kottet. Jeg var så lita, at jeg kunne stå oppreist. Bestefar åpnet døra, kom inn og tok hånden ned i buksen og innenfor trusa på meg. Kroppen min stivnet opp, og en ekkel følelse gikk gjennom meg. Jeg gikk fra å være 5-6 år til å bli voksen i hodet. Jeg sprang ut å sa at han måtte telle en gang til. Bestefar gjorde det. Jeg sprang ned til mamma, pappa og bestemor. Dro mamma med inn på do, og forklarte henne hva som hadde skjedd. Det var siste gang jeg så min bestefar.

Familien min valgte å flytte, bryte all kontakt med den mannen. Jeg kom i puberteten og begynte å interessere meg for gutter. I en alder av 11 år, bestemte typen min som var et år eldre, at vi skulle undersøke hverandre. Jeg kjente ingen behov for det, men han var da nede i buksen min med både fingrer og tunge. Jeg likte det ikke. Jeg var redd og følte meg presset.

I en alder av 14 år, med en vennegjeng på 2-3 år eldre enn meg, var sexpresset stort. Jeg var den siste som hadde hatt sex. Jeg husker det godt, vi var på en fest. Jeg likte en gutt på festen, vi klinte og pratet. Han prøvde å ta meg ned i trusa og jeg klarte å si nei. Jeg sprang tilbake til festen, tok en shot og en eplecider. Jeg gikk tilbake til rommet til gutten. Han var ikke der. Jeg kjente jeg begynte å bli trøtt, så jeg la meg i senga og i det jeg holdt på å duppe av, sto det pluteselig en annen kar i rommet. Han drog fort av trusa mi, og før jeg visste ordet av det, så var han inni meg. Senga beveget seg, og alle på festen kom inn på rommet for å "heie" på oss. Det gjorde vondt, så utrolig vondt. Når han var ferdig gikk han ut av rommet, jeg skrudde på lyset også oppdaget jeg en stor rød flekk i senga. Jeg blødde! Jeg sprang inn på badet, klarte å finne et nattbind i en av skuffene, tok på meg det også kom "venninnene" mine inn. De ga meg klem og gratulerte meg for at jeg endelig hadde knulla. Jeg derimot var ikke like begeistret, jeg gråt i flere måneder etter.

I en alder av 20 var jeg og bestevenninna mi hjemme hos meg. Vi drakk en god del med tequila shots. Det siste jeg husker er at vi sammenlignet våre brystvorter. Når jeg våknet dagen etter, var jeg ikke med i denne verden. Jeg våknet av at noen penetrerte meg. Det var en engelsk stemme som pratet. Jeg  klarte ikke å lukke øynene opp. For jeg var redd for det ukjente. Jeg sovnet om igjen, og når jeg våknet, så våknet jeg altså i seng med en gammel mann på ihvertfall 45+ han var i fra England og hadde visst møtt meg ute på gaten på kvelden. Mannen sa han måtte gå, han la igjen 500kr til taxi og forlot hotellrommet. Jeg var kvalm, og det var ikke pga tequilaen, men jeg følte meg uvel. Jeg gikk inn på badet, så meg selv i speilet også begynte jeg å gråte. I søppelkassen fant jeg 3 brukte kondomer. 

I en alder av 22 år, var jeg på besøk hos en kamerat som jeg hadde tidligere hatt et godt øye til. Vi hadde avsluttet lenge før jeg var der, for vi passet best som venner. Vi så film, det var veldig koselig. I hver vår sofa lå vi strekt ut. Han begynte å drikke, jeg tok meg en øl jeg også. Plutselig skrur han av filmen, han setter seg i sofaen med meg, tar tak i armene mine og holder de mens han kysser meg på halsen. Jeg prøver å dytte han bort, da jeg ikke var så veldig gira på det. Det gikk ikke, og før jeg visste ordet av det, så var han inni meg. Jeg lukket øynene, jeg ville ikke at det skulle skje. Han spurte om jeg ville sove over, heldigvis hadde jeg baller nok til å kjøre hjem. På veien hjem gråt jeg. En kjøretur som tar 20 minutter tok 3 timer den dagen. Jeg stoppet opp hele tiden for jeg gråt.

I en alder av 24, havnet jeg på et nachspiel med en gjeng ukjente folk. Vi var mange. Jeg og 4 jenter og 3 gutter. Vi badet i en badestamp. Kvelden og natten ble plutselig til dag, og vi drakk morgenen inn. Jeg ble trøtt, jeg la meg på sofaen på et gjesterom. Jeg våknet av en hånd i skrittet, og plutselig hadde jeg en penis inni meg. Igjen kom kvalmen, denne gangen kom det mens jeg ble penetrert. Det gjorde utrolig vondt, og tårene mine begynte å trille. Jeg ble liksom helt stum i et øyeblikk. Tøffe meg klarte ikke å si noe som helst. På vei hjem, var jeg ikke så høy i hatten. 

For litt over måned siden var jeg ute med en god kamerat som jeg har kjent i 10 år. Vi møtte utrolig mye kjente folk ute og hadde det utrolig gøy. Vi bestemte oss for å ha nachspiel som i gamle dager. Vi var en gjeng på 4-5 stykk. Jeg merket da at han var litt pågående. Jeg avviste han, jeg lo av det. Vi lo av det. Vi drakk, og jeg ble trøtt. Jeg skulle sove over hos han. På gjesterommet, der hvor jeg har sovet flere ganger trygt og godt. Jeg la meg i sengen, jeg var på en snurr. Og jeg våknet av at min gode kamerat hadde trykket penisen inn i meg. Igjen kom kvalmen, igjen ble jeg sint og sur. Samtidig ble jeg stum og kroppen stivnet. 

For en uke siden, var jeg på date nr 5 med en utrolig herlig kar. Vi spiste god mat og pratet utrolig godt. Vi gikk hjem til han, det var ikke noe alkohol inn i bildet. Vi så film, vi koste og vi hadde sex. Denne gangen ville jeg dette, og jeg var ikke stum. Jeg fikk ikke plutselig en penis inn i meg og jeg våknet heller ikke av knulling. Jeg spredde beina med fri vilje og prøvde å nyte hvert et sekund av det vi gjorde. Men, kroppen min var enda stiv, og jeg klarte ikke å nyte dette. Selvfølgelig prøvde jeg å overbevise denne karen om at det var fantastisk, helt til han stilte meg spørsmålet jeg aldri før har blitt stilt. "Har du gjerne opplevd noe traumatisk som gjør at du ikke klarer helt å slappe av her med meg?" 

- Da slo det meg. at jeg har enten hatt sex mot min vilje i nesten hele mitt liv. Eller så har jeg drukket meg til det. Jeg har aldri sett på meg selv som et voldtektsoffer før jeg plutselig innså at "Jo visst, faen du har blitt voldtatt! Og det er ikke bare en gang" Jeg har tenkt mye på dette den siste uken, og jeg følte nesten at jeg plutselig møtte veggen. Jeg har ikke snakket med noen om dette, jeg har aldri sett på meg selv som et offer, jeg har bare prøvd å gjemme meg bak det, fortrenge det. Og nå sitter jeg her da, med tårene i øynene. Jeg forstår nå hva jeg faktisk har bært på og det føles ikke bra. Det er rett og slett jævlig. Så ja, nå i voksen alder, forstår jeg at disse opplevelsene jeg har hatt med både kjente og kjære - men, også ukjente personer. Former mitt sexliv i dag, jeg bærer preg av denne stivheten, kvalmen og skammen. Noe som har ødelagt for meg i flere situasjoner. Jeg føler meg litt lettet, likevel veldig tung. Men, jeg har en forklaring. Jeg har jo faktisk blitt voldtatt...

Hva er vitsen?

Kjære bloggen, jeg har ikke forlatt deg. Jeg har bare gjort mye annet i det siste. (Neida, jeg har faktisk ikke gjort en dritt)
Nå er vi i et nytt år, og det er nye mulighet osv. 2000 og fuckings 17 sier kalenderen. Første måneden er snart forbi, og vi står igjen med 11 måneder av året. Hva skal dette året bringe som ikke de andre årene har gjort så langt? 

Helt ærlig så har jeg hatt en negativ tanke i det siste. Spør du hvorfor, så har jeg ikke noe bra svar. Jeg dater litt smått en kar, har fått meg ny jobb og bor i en kjempe fin leilighet. Jeg har gode venner, og en utrolig fin familie. Alikevel sitter jeg som vanlig med spørsmålstegn i øynene. Hva er det jeg går å venter på? Hva er det jeg skal oppnå i dette livet? Hva vil jeg egentlig? Det er utrolig vanskelig å tenke fremover synes jeg, jeg prøver å leve dag for dag. Men, motivasjonen strekker dessverre ikke alltid like godt til der. For hvis jeg ikke klarer å se fremover, hva lever jeg for da? Hver dag jeg går på jobb, så gjør jeg jo det for at jeg skal kunne ha noe å leve for. Jeg jobber for å betale leiligheten, jeg bor i leiligheten fordi jeg trenger en plass for å sove. Jeg sover, for å være uthvilt til jobb. Og det går liksom i en ond sirkel det der. Jeg sitter med et studielån, uten noe formell utdanning, jeg har to mastercard som jeg betaler ned. Og boligsparingskontoen har såvidt bikket 30 000kr. Hvor er det jeg skal? 

Jeg dater en gutt som sagt, men ut i fra erfaringene mine og min uflaks så orker jeg ikke å legge noe i det. Antar det er bare en fin form for "knullevenner" som jeg og han er. Ikke noe mer. Jeg prøvde i begynnelsen å gi litt av meg selv, men jeg orker ikke det lengre. Så vi får vel se da hvor lenge det varer. 

Jeg har kommet i en alder nå hvor jeg føler det er vanskelig å få nye venner. Noe som er litt kjedelig, da flere av vennene mine har skaffa seg mann og barn. De har liksom et annet liv nå, enn det vi hadde sammen før. Jeg godtar dette, og forstår at det er livets gang. Men, føler ikke det er min gang. 

Selv om det ikke er noe mer jeg drømmer om enn å stifte en familie. Jeg vil ha barn, 2-3 stykk. Jeg vil dra på vinterferier, høstferier osv. Jeg vil være hjemme med sykt barn fra jobb. Jeg gleder meg til å se lille tassen ta sine første steg og gruer meg til første gang kidden min skal smake alkohol. Her sitter jeg da å planlegger et liv som jeg ikke klarer å se for meg? Joda, jeg vet hvordan jeg vil ha det i en drømmeverden. Som liten sa mamma alltid til meg at  det var viktig å drømme, så da gjorde jeg det da. Uheldigvis hadde jeg ikke en drøm som universitetet kunne hjelpe meg med, jeg hadde en drøm om noe man ikke kan tvinge frem. Selvfølgelig vet jeg at det å bli gravid ikke er vanskelig, men en ONSkid er jeg ikke klar for.

Har jeg stengt av følelsene mine, har jeg gitt opp? Eller er det denne vinterdepresjonen som tar over tankesettet mitt?

 

Når jeg satte meg ned i sengen for å skrive dette innlegget hadde jeg en mening med det, men etter en gjennomlesning, så forstår jeg ingenting selv. Det er hverken noen rød tråd, sammenheng eller noe budskap. Det er rett og slett en ung kvinnes negative tanker om det flotte livet hun en gang fikk i gave. Hun begynte på blanke ark, og hadde alle muligheter foran seg. Dessverre tok hun til takke med enkle utveier, og lever nå i en grå boble, mens hun venter på at drømmemannen skal ankomme på en hvit hest.

 

Jeg lever enda

Tiden har gått utrolig fort, og jeg kan si med hånden på hjertet at jeg nå er klar for et nytt år. I hodet mitt tror jeg at det nye året skal bli gull og grønneskoger, og akkurat nå lar jeg meg selv leve på den tanken.

Fra sommer til nå har jeg holdt på med min barndomskjæreste, vi har vært på romantisk ferie, og vært utrolig mye med hverandre. Jeg fikk følelser, jeg gjorde det. Men, det var ikke nok. Ting hadde vært så enkelt om vi bestemte oss for å leve med hverandre livet ut. Vi har felles venner, vi kjenner hverandres familier og vi kjenner hverandre fult ut. Og det er vel litt det som gjør dette mindre spennende. Jeg er ikke så desperat at jeg finner meg i et forhold uten noe som helst spenning. Alikevel lot jeg det gå veldig langt, tur på tur og mer enn det. Men, når vi skulle ha sex, så kjente jeg at her stopper mitt tog. Plutselig ble denne romantiske boblen som jeg levde i sprukket. De tingene som var så enkelt, ble med en gang mye vanskeligere. På årene vi har vært ifra hverandre, har vi vel begge utforsket på hver vår kant. Jeg har vel gjerne vært litt mer seksuelt aktivt enn han, og har plutselig gått fra å være den lille tørrpinnen i senga. Til å være en gudinne uten like. Neida, skal ikke skryte på meg for mye. Men, jeg vet hvordan jeg vil ha det seksuelt, og når jeg plutselig føler at noen av mine one night stands har bedre kjemi med meg i senga enn denne karen, ja da er det ille. Nå har vi ikke pratet så veldig mye mer akkurat der, jeg oppfører meg som den vanlige idioten som jeg er, også håper jeg at ting sklir utover uten en direkte samtale om det. For jeg føler jeg stabber min bestevenn i ryggen om jeg innrømmer at jeg ikke e seksuelt opphisset av han, men kan råkline med han på kjærestetur til en av verdens mest romantiske byer. Vi funker på noen plan, men jeg vil ikke gi opp mitt singelliv pga han. Jeg sitter med en klump i halsen, for jeg føler jeg har lurt han med på en reise hvor det fort kan bli problematisk å reise hjem igjen. Og ikke nok med det, så er jeg en feiging som ikke tørr å si ifra heller...

Jeg har roet meg ned siden bruddet med Hakim, ikke noen randoms one night stand, og ikke noe særlig flørting rundt. Jeg tar meg enda i å tenke på det jeg og Hakim hadde. Jeg prøver å se for meg hvordan livene våre kunne være akkurat nå, om det hadde gått vår vei. Og jeg ønsker/drømmer/fantaserer om det hele tiden. Han er virkelig en kar som har satt spor i meg, mer enn det han sikkert noen gang skulle ønske. Vi treffes jo en del, i og med at vi henger med samme folk. Jeg prøver å se han i øynene av og til, for å minne han på hva vi hadde. Det virker dessverre tomt i fra hans side, mens jeg selv sitter med håpet og fantasien på at vi en dag ender opp sammen igjen.

Spyr bare av tanken på menn

Ikke har jeg blitt lesbiske, tenner fremdeles på disse karene med skjegg, uten skjegg, kraftige - som smale.

Problemet er mer at jeg er så lei av å bli behandlet som et null, altså at en mann faktisk kan "lure" en jente så mye bare for å fylle et "tomrom" det irriterer meg. Vi jenter føler mye, vi legger mye i ting og ikke minst så er vi naive. Ofte har jeg fortalt kompiser at "han er bare ute etter fitta mi" og de forsvarer liksom disse mennene. "Det er sånn vi menn er" "Vi vil ikke ha alt, bare fordelene" Men, du gutten min! Hvis du vil ha fitte, så får du faen ta resten også. Ellers får du kjøpe deg noe for å fylle dine behov. Jeg har også behov, virkelige behov. Jeg går sprengkåt rundt hele tiden. Det kan godt være jeg hooker opp med en kar på byen for å temme mine behov. Det er ikke noe galt i det, men jeg later ikke som. Jeg gir aldri noe inntrykk for at dette skal bli starten på noe nytt. Det er sug og svelg - god helg, for meg.

Se for deg et scenario, du er god venn med ei jente. Plutselig utvikles ting i en annen retning. Hun begynner å stole på deg, hun vil fortelle deg alt, og hun åpner seg for deg. Her skal du ikke kjøre ALL IN! Her skal du stoppe opp, fortelle jenta at jeg er ikke ute etter noe i det hele. Jeg vil bare at du fyller mitt tomrom. Og når du har falt pladask for meg, og jeg har fått det jeg vil ha. Så kommer jeg til å lage en rar unnskyldning som kan høres ut som dette "Jeg liker deg utrolig godt, men jeg vet ikke om jeg er klar for noe seriøst akkurat nå" eller "Du er en fantastisk jente, men jeg ser ikke noe fremtid med deg. Kanskje om noen år?"

La oss jenter føle ting, men ikke lur oss. Prøv å behandle oss som du vil at menn i fremtiden skal behandle din datter, eller slik du vil at menn skal behandle din søster. Vi har gjerne litt for mye følelser i spill, men det er ikke fordi vi er kjipe faenskap. Vi bryr oss, vi ser for oss et liv med deg. Jeg får ofte høre at jeg er kald, men vet du hvorfor jeg er kald? Jeg er kald fordi jeg har blitt "lurt" så mange ganger. Jeg kjenner ikke igjen mønsteret lengre. Jeg sier til meg selv ofte at dette er siste gang. Også BAM! Så er jeg der igjen. Står der som tidenes mest forvirra person, hvor jeg følte at alt var riktig, også var det så langt i fra virkeligheten.

Kjære alle menn der ute, ikke ødelegg for deres brødre. Gjør du noe dumt mot en jente, vil hun tenke på det neste gang hun møter en kar. Og for alt det vi vet, så kan det være at hun slenger han på dør. For hun er ødelagt etter hvordan hun ble behandlet av deg. Tenk litt på det, hvordan skal vi vite forskjellen på ditt tomrom og når du faktisk vil noe seriøst. Jeg sier ikke at jeg vil definere et forhold fra dag 1. Virkelig ikke, men jeg ønsker ikke å låse en dør før jeg vet hva som er på andre siden. Tenk litt på hva du gjør fremover, og hvordan du behandler jenta du "holder på med"

Fra Hore til heartbrokengirl

Nå sitter jeg i sofaen min, og titter forsiktig ut i den mørke, kalde og grå gaten min. Når det er sommer og vår, er gaten fylt med glede, når det er jul er gaten fylt med håp. Men i disse vintertider, så er gaten min grå. I dag sa jeg farvel til noe av det vakreste eventyret jeg har vært med på i hele  mitt liv.

Jeg har vært forelsket i det siste halvåret. Jeg har følt meg spesiell, jeg har følt meg som verdens vakreste og heldigste jente. Og nå, er det over, det er faktisk ingen vei tilbake nå. Jeg har grått, jeg har ledd, jeg har hatt mitt livs beste sex, jeg har virkelig nytt hver og et øyeblikk. Hvordan kan jeg da sitte her å være så glad som jeg er nå? Hvis alt dette her bare plutselig forsvant. Jo, du skjønner. Det dreier seg om "tøff kjærlighet" så kan man gjerne si at kjærlighet skal være tøft, og hvis det ikke er det, så er det ikke ekte. Det var ekte, det er ekte. Av og til er du så heldig at du møter en person som forandrer livet ditt med bare et smil, og er du ekstra heldig, så er det denne personen du skal leve livet ditt med. Jeg tror at det finnes mange "the one" for en, og det er dessverre ikke alltid slik at man skal ende opp men den hjertet sier ja til. Kjærlighet er vakkert, men det er så utrolig mye mer enn bare følelser. Ting skal fungere, ikke bare på et følelsenivå, men verdier, tro og mål skal også kunne matches på en eller annen måte. Og det er der jeg og Hakim bokstavligtalt kræsjer. Det skal ikke stå på følelsene vi har for hverandre. Men, vi har forskjellig syn på hvordan vi vil ha en familie, oppdragelse, tro og verdier. Kan man skape et liv sammen hvor man har et utgangspunkt som er så ulikt? Jeg vil både si ja og nei, og har vel besluttet meg til å gå for et klart nei. Selv om den tåpelige romantikeren i meg vil si noe annet. Kun fordi jeg tror livet er en romantiskkomedié og at alt blir bra til slutt. Jeg og Hakim, har kommet frem til at vi rett og slett ikke passer sammen i det store og lange løpet. Jeg ville aldri funnet meg i å oppdra mine barn med muslimsktro, og han ville aldri vært foruten. Defor har vi valgt å klippe våre bånd. Jeg er selvfølgelig lei meg, han er jo den personen i mitt liv som jeg føler meg trygg med. Han får meg til å føle meg som verdens beste, samtidig den som sårer meg mest. Det er tungt å gi slipp på noe sånn. Det stakk i hjertet når vi sa at vi avsluttet som venner, tårene kom med en gang jeg var alene. Jeg har gått så fort hjem før i hele mitt liv, som når vi skilte våre veier. Jeg kastet vesken min på gulvet, spente av meg skoa mine, slengte jakken en koffert som står i gangen. Og sprang rett i sofaen, la meg ned og begynte å hylgrine.

Jeg er takknemlig for alt det Hakim har lært meg, og det jeg har lært meg selv av denne tiden vi har hatt sammen. Jeg har åpnet øynene mer, og fått et litt annet perspektiv på ting, jeg hadde aldri trodd at jeg kunne falle for en med en annen relgion enn meg. Og da sikter jeg til at han er muslim. Jeg synes det er fint at han hadde en så sterk tro og respekterer at folk har en slik tro. Jeg er jo ikke overbevvist om at det akkurat er fasittsvaret på livet, men jeg forstår at folk ønsker å tro for en trygghet.
Jeg har også lært meg selv at jeg er mer verdt enn å spre beina mine for hver og en mann som har en kuk plassert mellom beina. Jeg har hatt så mye sex i edru tilstand, som har vært fantastisk, at jeg ikke savner disse mange random sexpartnerne jeg har hatt. Jeg savner ikke å være en desperat kåting på byen. Jeg liker å gå hjem selv. Og har tenkt å fortsette med det. Jeg har selvfølgelig tro på at jeg kommer til å møte en like bra kar som Hakim en dag, og at jeg vil føle en slik kjærlighet igjen.  Så nå ser jeg frem til den dagen det skjer, og har ikke tenkt å stresse med det. Jeg er fornøyd med meg selv, og nå skal jeg være med meg selv fremover. Så får tiden vise hva som skjer i fremtiden.

 

 

Pengekåt!

Jeg står å venter på tbanen på vei hjem fra jobb. Det er utrolig mange folk her som også mest sannsynlig skal hjem fra jobb.
Jeg får noen blikk, ikke fordi jeg ser så spesiell ut, men ser kanskje litt lost ut. Jeg tror ikke at noen av folkene rundt meg kan se på meg at jeg om ca en time skal ta møte fremtidig "sugardaddy". Jeg tror ikke tanken streifer noen at jeg skal ta betalt for sex. Når jeg er alene, så har jeg lett for å se ut som en liten redd jente.
Og i dag er jeg mer redd/nervøs enn noen gang. Mamma ringer, vi har en kjapp samtale, hun spør meg hva jeg skal gjøre i dag. Jeg forteller at jeg skal slappe av hjemme. Hvordan ville hun reagert om hun visste hva som sto på min agenda i dag. Ingen vet noe, dette er min lille hemmelighet, om jeg klarer å gjennomføre det vet jeg ikke. Jeg prøver å sette ord på hva jeg føler nå, noe som ikke er så veldig lett. Men jeg trenger pengene. Jeg har et stort behov for noen ekstra kroner å rutte med. Har lån som må betales ned, jeg har klart å få betalingsanmerkning og vil prøve å nulle ut alt. Tenk at man kan synke så lavt prøver jeg å si til meg selv, alikevel føler jeg at dette er rett måte å gjøre ting på. Om jeg tenker på fremtiden min? Jo det gjør jeg. Og tenker selvfølgelig at jeg ikke vil at fremtidig kjæreste skal vite dette. Dette er min nakenhet og bare min. Ingen skal noen ganger få vite om dette her. Mannen jeg skal møte i dag er 16 år eldre enn meg, han har verken barn eller kone. Så da føler jeg det er greit. Jeg overbeviser meg selv om at det er greit. Ønsker meg selv lykke til. Så vil et handlingsreferat komme så fort som mulig.

Takk for hjelpen, Oslo!

Jeg skal ikke nå fortelle om alle mine dater, eller om hvem jeg uheldigvis ble med hjem sist helg. Dette innleget handler om hvordan jeg føler ovenfor meg selv. Jeg har et relativt godt forhold med meg selv, jeg er kanskje litt usikker på noen områder, og er til stadig ute etter en bekreftelse, men jeg liker meg selv.
Jeg har gjort mange rare valg i livet mitt, og jeg kan stå for alle, jeg har tatt rette valg og gale valg, og sitter igjen med en lærdom av alle disse valgene jeg har tatt. Jeg har tøyet mine grenser og jeg har rett og slett gitt mye faen. Jeg har flyttet hit og dit, alt har gått på dagsformen egentlig. Og nå sitter jeg her, i sengen min, hvor jeg funderer over livet. Jeg trodde helt seriøst for 10 år siden, at når jeg ble 25 år, da skulle livet mitt være komplett. Og det er det langt ifra. Jeg har ikke noen drøm om å jobbe som det ene eller det andre, jeg trives godt i servicebransjen, så ser for meg at jeg kommer til å være der livet ut. Jeg ønsker ikke å gå tilbake til skole for å studere, for jeg har ikke en drøm om det. Min drøm er å stifte familie, å finne en mann som kan elske meg for den jeg er. Og, det er vel det jeg håper på å finne nå egentlig, en kar som kan temme meg. En kar som virkelig er verdt å gi opp singellivet for, en som faktisk heller vil ligge med meg i fosterstilling å kappspise popcorn en lørdagskveld mens vi ser Netflix. Istedenfor en som bare vil ha et kjapt random knull etter en våt kveld ute. Jeg har forstått at sånne menn ikke vokser på trær rett og slett, og jeg har innsett at jeg ikke må lete desperat og febrilsk etter denne mannen, for da vil det ikke skje. Så jeg har tenkt  smøre meg med litt tålmodighet, denne gangen. Nå har jeg satt meg en plan for de neste månedene, og den lyder som følger: Jeg skal spare alt det jeg klarer, også betale ned mitt kredittkort, jeg skal prøve å trene andre plasser enn i sengen, ja altså et treningsstudio også skal jeg finne meg en jobb også pakke sammen sakene mine i Oslo for siste gang. Jeg har hatt en langt og spent forhold med Oslo i noen år nå, og har virkelig opplevd alt i denne byen. Men, jeg har tenkt å bruke siste tiden i denne byen som en voksen versjon av meg selv. Oslo fikk en temmelig usikker jente levert for noen år siden, og Oslo har fått meg til å føle meg alt fra tidenes hore, til vakreste jenta i verden, Oslo har lært meg å ikke dømme folk. Oslo har fått meg til å åpne øyenen for andre mennesker, Oslo har lært meg at et karriereliv ikke er for alle. Oslo har vist meg hvordan man drikker gratis og hvor man går hvis man er kåt. Oslo har lært meg at mitt liv er fantastisk, fordi jeg er sjefen og bestemmer hva som skal skje. Så nå legger jeg bort dating, jeg setter en stoppe for denne mannejakten jeg holder på med. Nå er det påtide å ta frem den voksne og reflekterte personen som Oslo faktisk har hjulpet meg med å finne, også skal jeg nok få til akkurat det jeg vil, så lenge jeg har troen på meg selv.

Jeg ser frem til denne nye forandringen i livet mitt, og gleder meg faktisk til å slappe av i Oslo. Ser frem til å trene meg stiv og støl, samtidig som jeg kommer til å tisse på meg i angst når jeg skal på jobbintervju etter jobbintervju. Jeg gleder meg til å skrive disse idiotiske jobbsøknadene, gleder meg til å kjenne nervøsiteten og spenningen på om jeg faktisk får jobben eller avslag. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har fått være alle, virkelig alle sidene av meg selv i denne byen, uten at noen har dømt meg opp og ned i mente. Og nå er jeg klar for noe nytt, og det skal bli bra.

-Takk!

Så mange dater, så liten tid.

Jeg slår meg selv i hodet hver gang jeg tenker denne tanken. Men, jeg er faktisk 100% klar for noe forhold, og jeg orker ikke denne typiske leksa om at hvis man ikke leter så finner man. Jeg har prøvd alt det der, det funker heller ikke for meg. Så derfor gjør jeg det på min egen måte, og nå har jeg virkelig begynt å gi faen. Jeg er meg, akkurat som jeg er. Om jeg må være hard to get, ikke gi for mye av meg selv med en gang, ikke være for direkte, så er ikke det meg. Og hvis det er eneste mulighet for meg til å møte drømmemannen, så gir jeg opp. For jeg har ikke tenkt å utgi meg for å være noe annet enn meg selv. Jeg gidder ikke å tilpasse meg for å bli likt. Jeg forstår og innser at i et forhold må man tilpasse seg, den delen er jeg villig til å jobbe med, når den tid kommer.

Såeh. Skal vi bla opp i gutteboka mi nå, så jeg kan skrive ned noen handlingsreferat fra de seneste ukene. Hvor skal vi begynne? Jeg ble jo ditchet av Matias, noe som gjorde meg veldig såret faktisk. Men, som den rutinerte hearbroken jenta som jeg er, så kom jeg jo selvfølgelig over dette "bruddet" også relativt fort. Takker alle de guttene som ble brukt for det.

Den første karen vi kan ta for oss er jo godeste favoritten min, som nesten har fulgt meg hele året, Thomas. Han inviterte meg plutselig ut med en kompis av oss. Så vi tre satt å drakk noen øl, før denne kompisen ditchet oss for senga. Vi bestemte oss for å gå videre å møte noen fellesvenninner som vi har. Jentene var på løkka, selv var vi ved Youngstorget. Vi hadde vel gått i ca 40 meter, før han tar tak i meg, fører meg inntil veggen også kysser han meg kraftig. Og vips! Der var jeg solgt. Vi fant tilslutt frem til løkka og venninnene våre. Etter en liten pubrunde, så møtte jeg en kar der, som jeg fikk utrolig god kontakt med. Thomas satt på andre siden av meg, tok meg på låret og prøvde å få all oppmerksomhet. Jeg var helt oppslukt i den andre karen, ikke for at jeg likte han, men fordi jeg kunne se det sjalueblikket til Thomas. Endelig hadde jeg litt kontroll. (Så lenge det varte) Jeg er så utrolig svak for han. Så når han ville gå, ja, jo da gikk vi. Vi satt oss i taxien, han ville til meg,  og jeg ville til han. Jeg fikk heldigvis viljen min. Så vi tok taxi helt hjem til han. Vi klinte hele turen. Også kom vi hjem til han, kledde av oss fort, prøvde å ha litt sex helt til jeg plutselig sovnet. Dagen etter skulle vi begge på jobb. Så vi satte oss på tbanen, det var veldig koselig faktisk. Tror han fikk litt angst, jeg vet ikke. Men han hoppet av tbanen, for også ta en annen. Det stakk inni meg når han gjorde det. Jeg ville egentlig bare skrike, hvorfor er det sånn? Hvorfor er jeg jenta for han når jeg er full og han er full? Hvorfor vil han bare ha fitta mi?
Kan også legge til at jeg sendte han en sms noen uker senere der jeg spurte om hvorfor bare ikke vi datet? Og svaret jeg fikk tilbake var "vi heier på forskjellige fotballlag" Såeh, ja det sier vel litt om denne karen.

Neste mann ut er Hans, som jeg var på en date med. For det første så ringte han kvelden før, helt utav det blå. Jeg hater å snakke i telefon, så det ga han et minus i boken allerede. Men, jeg tenkte jeg skulle gi han en sjanse. Han sto for planlegging av daten. Første steg på agendaen hans var bowling. Og for de som kjenner meg, vet de at er det noe jeg hater, så er det faktisk bowling. Jeg beit i det sure eplet, når jeg tok på meg de svette bowlingskoene og ga han nok et minus i boken. Jeg er en jente som elsker å se matprogrammer, og lese oppskrifter, Hans er kokk, så det å spise med han måtte jo være en drøm. Neida, det var det ikke! Enda et minus!! Vi gikk fra spiseplass til spiseplass, han forlange den beste kvaliteten og de beste råvarene. For meg kunne vi tatt en cheese på mcdonalds liksom. Jeg klarte tilslutt å lure han på en koselig italiensk restaurant, som skulle vise seg å være tidenes ekleste italienske mat, ifølge han. Jeg derimot storkoste meg med mitt måltid. Vi gikk videre å tok noen øl etterpå, det var koselig og alt det der. Og Hans var mye kjekkere i virkeligheten, men sommerfuglene mine manglet. Eller for å sitere mine gutter "Jeg kan ikke tilby han noe mer enn et vennskap" Ikke nok med det, han bare kysset meg når vi skulle skille veier. Også maste han hele dagen etterpå om vi skulle treffes. Heldigvis hadde jeg ferie da, så reiste bort. For om det ikke topper kaken, så klarte han å ringe meg når jeg var på ferie også. Bare for å snakke. Sorry mac, toget ditt har gått. Og det kommer ikke et nytt her.

Etter en del tindring med bestevenninna mi, bestemte vi oss for å gi alle en sjanse. Plutselig matchet jeg med Thorbjørn. Du kan ikke finne noe særere enn han. Ikke et eneste bilde som var fint. Virket kjempe rar, og skrev masse sære ting. Alikevel ble jeg litt keen på å møte denne karen. Helt til han plutselig la ut et av de flotteste bildene jeg noen sinne har sett. Altså jeg har datet mye, og jeg synes de fleste er helt ok kjekke. Men, Thorbjørn topper ALT altså. Joda, vi bestemte oss for å møtes. Vi satt i bilen hans i 5 timer å bare pratet tull. Vi er ganske like, litt skummelt like faktisk. Også er han så vakker. Han er den gutten som jeg kunne vært forelsket i bare, av og se på han. Så deilig er han. Jeg har jo selvfølgelig noen tanker om hvordan dette også kan gå. Ikke for høye forventninger her altså, for han sender meg litt de signalene som jeg gir gutter jeg ikke liker. Alikevel kunne vi fått noen utfordringer på veien, da vi begge krever 100% oppmerksomhet hele tiden, vi begge vil alltid være de morsomste og vi skal fortelle de beste historiene. Egentlig så kan det vel være en bra ting, for vi begge trenger nok å gjekkes ned. Han lever et nokså usosialt liv, mens jeg er sosial til tusen. Jeg svelger nedpå med alkohol så fort jeg får sjansen. Han drikker noen få ganger i året. Han trener og passer på hva han spiser, jeg gir faen. Han skaffer seg en hobby når han kjeder seg, jeg har random sex. Så jeg tror vi kunne utfylt hverandre på en bra måte også. Jeg tror jeg hadde trengt han, det som skremmer meg er at han er litt for lik meg i oppførselen, han er liksom litt for direkte. Så jeg vet ikke om jeg skal springe mens jeg kan, eller bare sitte å se på hva som kan skje? Første tanken min var jo selvfølgelig "tenk så søte barn vi kan få sammen" For denne mannen er så grisedeilig og han vet det ikke selv en gang. Jeg håper jeg får se mer til han.

Dette var en oppdatering om hva jeg har gjort de siste ukene. Selvfølgelig har det vært noen randomknull innimellom. Men, hallo! Det er jo sånn jeg er.

Livet som på film

Det nærmer seg slutten på sommeren, og jeg har kost meg utrolig mye. Har levd litt som i en film i en måned, og kan vel si at jeg er fornøyd med deg. Er rart hvor lett kjærligheten ser ut på film. Hvor hardt det er i begynnelsen, men så kommer de gjennom en del utfordringer, også lever de lykkelige for resten av livet. Det er ihvertfall det man får et inntrykk av.  Jeg kan fortelle det at med mitt følelsesregister, så krever det ikke så veldig mye for at jeg faller for en kar. Jeg blir fort betatt og utrolig fort sjarmert av en gutt. Her igjen er jeg villig til å gjøre mye for at ting skal fungere best mulig. Ulempen min er vel at jeg mister meg selv litt, jeg kjenner ikke meg selv helt igjen når jeg dater. Det er som en del av meg plutselig forsvinner og blir litt gjennomsiktig. Det er vel dette man kan sammenligne med at "forelskelse gjør en blind" Jeg er vanskelig jente, som krever en del. Men, så fort jeg er forelsket gir jeg liksom opp min kontroll, plutselig blir jeg tilpassesdyktig, og lar mannen styre alt fra humør, følelser og dagsform. Det avhenger om jeg får rett dose med oppmerksomhet for at dagen skal kunne bli bra.

Jeg er nok en flørt, men ikke med folk jeg kunne fått følelser for. Jeg flørter med kompiser, med gutta på jobben, med eksene til venninnene mine og folk jeg tilfeldigvis møter. De som jeg vet aldri kommer til å få en del av kaka, det er de jeg velger å flørte med. Hvorfor? Jeg vet ikke, er bare sånn jeg er. Man skal vel ikke unnskylde seg for hvordan man er, så derfor har jeg ikke tenkt å gjøre det heller.

Jeg er en jente som lett blir forelsket, som ser frem imot det å finne mannen i mitt liv og som faktisk drømmer om å starte en familie. Jeg dater mye, og denne sommeren har jeg datet Matias som jeg klarte å falle ganske pladask for. Vi har hatt det utrolig fint sammen, vi har ledd mye, pratet om det meste, han har testet og utfordret meg, ja vi har rett og slett kost oss. Jeg er en jente som liker å kunne litt om alt, litt sånn "smartass" om vi kan kalle det for det. Også møtte jeg Matias, som også er sånn, så jeg fikk brynet meg en god del, og måtte lese meg opp på ting før jeg skulle være med han. Hvis vi ser gjennom sommeren vår, så var den utrolig kort, alikevel kunne det virke som en film inni der en plass. Eneste som manglet var han syn på saken. Jeg tenkte, som jeg alltid gjør "denne gangen, da går det min vei" og kall meg gjerne naiv, men jeg liker å tenke at det skal gå bra hver eneste gang. Han derimot, han hadde dessverre ikke samme tanke som meg. Så veldig ut fra ingenting fikk jeg den beskjeden ingen jente vil høre, nemlig "Jeg tror nok vi passer best som venner"

Jeg kan vel ikke si at min verden raste sammen, for det gjorde den ikke. Så da vet jeg jo faktisk det at jeg skal klare  å leve uten Matias for resten av mitt liv. Men, selvfølgelig ble jeg lei meg. Når man har en innstilling og en følelse på at ting er bra, også er det plutselig ikke som man tror, jo da blir man lei seg. Jeg sitter jo igjen med en følelse av at han ga opp for fort. Jeg forstår at ting har kanskje gått litt vel fort i svingene, og det er lett å date på sommeren. Men, hvordan vet han at vi passer best som venner? Jeg skulle selvfølgelig ønske at utfallet ble annerledes, at han istedenfor å si farvel så fort, skulle heller ha gitt det litt mer tid. Jeg kan ikke endres folk måte å tenke på, heller ikke folks følelser. Men, jeg vet med meg selv at hvis jeg kommer i en sånn situasjon en gang til, så er det ingenting jeg ville gjort annerledes. Jeg vil fortsette med å forelske meg fort, utforske folk, jeg vil ikke slutte å date, for jeg tror innerst inne at en dag, så står han der. Og da kommer jeg til å være verdens mest lykkeligste jente og da er alle disse andre avvisningene verdt det. For jeg vet nå hvordan det er å være såret, bli dumpet og avvise andre. Jeg kjenner meg selv og vet hva jeg vil, så jeg fortsetter med dating og livet.

Så håper jeg det gir meg noe tilbake, en dag!

Ovefalt midt i Oslo sentrum

Tanken med denne bloggen var ikke at jeg skulle måtte dele "vonde" historier. Men, siden det hjelper for meg å skrive, så føler jeg at jeg må dele dette også.
Det var i går, da jeg var på vei hjem. Klokken var vel rundt 05:00, ikke hadde jeg drukket alkohol eller noe. Var bare veldig sent ute. Jeg går å hører på musikk, og er i min egen verden. Før jeg plutselig utav det blå, får to hender rundt hoftene mine, og rett ned i skrittet. Heldigvis utenfor buksen da. Mannen tar hardt grep. Jeg flipper ut, og tar albuen å smeller til han bak meg. Snur meg slå flere ganger, og sparker. Plutselig ser jeg en taxisjåfør stopper opp, midt i veien. Kommer ut av bilen, han springer mot oss. Trodde det var hele poenget først, at de skulle ta meg med i bilen. Men mannen som hadde klådd på meg, begynte å springe. Og taxisjåføren tok meg på skulderen å spurte meg om det gikk bra. Jeg hadde så mye agresjon i kroppen, at jeg bare sto der å ristet. Det var en rar følelse, jeg har aldri trodd at jeg skulle komme borti noe sånn, og hvis det skulle skje, så jeg nesten for meg at jeg skulle fryse til. Heldigvis skjedde ikke dette, jeg ble skikkelig sinna, og smelte til. Jeg kunne følte alt var svart, målet mitt var å skade han, og det tror jeg at jeg gjorde også. Kjenner i dag i hånden min at jeg har slått hardt. Jeg er glad jeg reagerte som jeg gjorde. Og fikk skryt fra taxisjåføren.

Da jeg tilslutt kom hjem, var det litt vanskelig å sove. Heldigvis var Matias våken, så han kom å hentet meg med bilen sin. Så jeg fikk sove trygt og godt i armkroken hans. Virkelig mange stjerne i boken til han nå. Alt i alt ser  jeg lyst på denne opplevelse, jeg vet nå selv hvordan jeg kan reagere og jeg følte jeg kom nærmere Matias. I dag har vi bare chilla i parken, spist lunsj og pratet. Kjenner det kribler en del når han kysser meg. Og det beste av alt, vi har faktisk ikke hatt sex enda. Det skjer som regel med en gang, men denne gangen har jeg faktisk sovet hos han noen ganger uten at det har skjedd. Har også vært med han sånn hver dag. Så føler dette lover bra, rett og slett.

Når ting går raskere enn lynet

Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg er en flørt. Jeg flørter med alle, alt fra venner, til ukjente til menn jeg møter.  Jeg må vel også legge til at jeg synes selv at jeg er en fantastisk person. Så med disse to egenskapene dater jeg rundt i Oslo. Som jeg har skrevet om før, så har jeg lagt denne datingperioden på hyllen. Også plutselig utav det blå, møtte jeg en sjarmerende kar. Nå har jeg vært med han fredag, søndag, mandag og litt på tirsdagen. Jeg er utrolig sjarmert! Vi prater så lett med hverandre, og for første gang på lenge virker det som om han faktisk liker meg. Altså at han synes oppriktig at det er hyggelig å være med meg. Vi har kammet oss gjennom allslags samtaleemner, og jeg kan stolt si at vi ikke har vært innom noen seksuelle temaer enda. Dette synes jeg er svært positivt. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Matias, og oppleve flere sider ved han. Jeg kan vel si at jeg blir sjarmert fort, men det faller fort ifra også. Så vi får se hvordan dette går. Som alltid går jeg inn med en innstilling om at denne gangen så går det bra. Og hvem vet? Plutselig får jeg følelser for mannen.

Vi var å spiste den ene dagen, jeg er langt ifra glad i å spise forran menn. Jeg spiser som en gris, og sliter faktisk veldig med å spise med kniv og gaffel. Det gjorde ikke så mye når jeg var med Matias, for det er liksom ikke noe stress mellom oss. Han fulgte meg hjem etter på, og jeg merket at stemningen for et kyss lå i luften. Men, denne gangen ga jeg ikke etter. Jeg tok tak i han å ga han heller en god klem. Vi får nå vente litt med det kysset, sånn at det blir et magisk øyeblikk. Nå skal jeg egentlig sove, men etter flere timer prating med han på telefon, så er jeg ikke noe trøtt. Vi har bestemt oss for å sees igjen på lørdag. Så nå er det bare å telle dagene til da.

Jeg koser meg nå, fint vær og en ny flørt. Dette er sommeren 2015, baby!

Endelig en normal date?

Tiden uten tinder, sukker, match, møteplassen osv, har vel egentlig vært ganske stille. Jeg har selvfølgelig hatt ting å gjøre, men når jeg kjeder meg, har jeg ikke noen plasser hvor jeg kan "slå av" litt tid. På fredag var jeg på en fest med jobben, egentlig var det ingen jeg jobbet med der, men kun folk i samme firma. Nok om det. Jeg møtte en kar, utrolig kjekk faktisk. Vi pratet veldig mye, men jeg tenkte med en gang at han her er for kjekk for meg. Så da legger jeg all "sjekking" til siden. Vi ble plutselig splittet utover kvelden. Og jeg ante fred og ingen fare, tenke med meg selv at denne karen kom jeg aldri til å treffe igjen. Dagen etter fortalte jeg venninna mi om han, hvor kjekk han var, også at han var sånn min type gutt utseendemessig. Plutselig tikka det inn en ny venneforespørsel på facebook. Og ingen ringeren enn han. Jeg ble selvfølgelig kjempe glad, også tok det sånn 2-4 minutter også var samtalen i gang. Det ble ihvertfall til at jeg møtte han i dag, var med han på fotballkamp. De første minuttene var jeg kjempe nervøs, men jeg hadde jo møtt karen før, så da var det liksom ikke så ille. Vi pratet en god del sammen, også hadde vi mange stillestunder også. Det føltes naturlig, var ikke kleint i det hele. Jeg fortet meg med å gå etter kampen, for jeg vil ikke være en som drar ut tida for mye. På vei hjem møtte jeg noen kompiser, som inviterte på to øl. Jeg fortalte gledlig om daten, og de var alle veldig nysgjerrig på hvordan dette kom til å gå. Plutselig får jeg en god natt melding fra han, som gjorde denne triste søndagen til den beste. Så nå er jeg faen nesten gift og har 3 barn med duden. Nei, fra spøk til alvor her altså. Jeg ble oppriktig glad, og håper virkelig at jeg skal treffe karen igjen. Utrolig hyggelig fyr og sjarmerende til de grader.

Kunne jeg tatt betalt for sex?

Jeg skulle jo legge dating på hylla, men det har jo gått som det har gått. Var hos Martin en tur i helgen, og det var utrolig hyggelig. Vi så på film, masserte hverandre også hadde vi kjapp og god sex. Jeg føler at jeg kan være meg selv med han. Jeg har tenkt litt på dette med hvordan man skal oppføre seg ovenfor gutter/menn, slik at man ikke skremmer dem. Og akkurat nå er jeg dritt lei! Så jeg har bestemt meg for å være meg selv 100%, virkelig! Jeg sier det jeg mener og føler. Hvis det blir for mye for dem eller at de blir skremt bort, så er vi nok ikke en match fra starten av. Jeg har ikke tenkt å filtrere meg selv for å finne drømmemannen. Vet at en bør tilpasse seg, men er vel ikke meningen at man skal selge seg selv som en annen person enn en er?
Jeg føler ikke at Martin tar seg nok tid til meg rett og slett, han velger å gjøre tusen andre ting enn og faktisk ta en dag fri for å være med meg. Så da spurte jeg han rett ut. Hvordan han prioriterte? Han sa seg selv, han skulle ha en sommer med kompiser. Så jeg tar vel det hintet? Jeg er stolt for at jeg tok sjansen for å spørre med en gang. Men, selvfølgelig er jeg jo lei meg for at ting plutselig ble avsluttet.

I dag har jeg gravd meg ned i sengen, og bare surfet på pcen. Kom over en sugardaddyside i Oslo. Jeg meldte meg inn av ren nysgjerrighet. Hva kan denne siden gå ut på tenkte jeg? Etter en time med profil uten bilde, så fikk jeg forespørsel på forespørsel av alt fra gifte menn til samboere. Hva er greia med at man skal ha et sidesprang? Noen av de hadde barn. Og en ting alle hadde tilfelles var at de var over 40 år. De tilbydde seg å betale, kunne få 2400 kr for en blowjob. Jeg tok meg selv i å tenke at det var lett tjente penger. Men, kunne jeg tatt betalt for sex? Jeg har et visst antall sexpartnere, uten at jeg skjemmes av den grunn. Har ofte følt meg både billig og tøsete, hatt utrolig angst over alle de tilfeldige mennene jeg har hatt sex med. Men, kunne jeg virkelig tatt betalt for sex? Jeg tror faktisk at jeg har en sperre det, jeg kunne tenkt tanken. Men, jeg vet at den dagen jeg får en datter, så vil jeg føle meg så utrolig skitten, at det er ikke en sjanse jeg kunne tatt. Jeg synes ikke det er en teit idé og det skremmer meg. Skremmer meg også at så mange menn faktisk er villig til å betale for et knull med en ung pike, mens de har både kone og barn ventende hjemme. Hva om jeg finner en sånn mann? Hva om det er jeg som står med en unge på armen, en hand i gryta og to unger som drar i hvert sitt bukseben, mens jeg bannes over at "pappa" ikke har kommet hjem.

Hva er det som får folk til å ville offre det kjæreste de har for en omgang? Jeg har ikke noe godt svar her, og tror nok aldri at jeg kommer til å forstå det skikkelig. Jeg er bare lei meg for de kvinnene som sitter hjemme, mens mannen er ute å betaler for et knull. Etter 2-3 timer på denne siden, så slettet jeg min bruker. Jeg hadde fått nok tilbud og forsto at dette ikke var plassen for meg. 27 forskjellige menn ville treffe meg, ha dominerende sex med meg, kjøpe meg gaver, betale husleien min og en ville ha med meg til Roma om han følte vi hadde kjemi over en kopp kaffe. Jeg gremmes av dette. Jeg gremmes over at folk kjøper sex, men jeg synes det er helt greit at folk selger det? Hva skjer med tankegangen min her? Hva er det som er greit med og selge sex, men ikke å kjøpe det? Jeg, vet ikke hvorfor jeg tenker sånn. Og jeg håper virkelig ikke at jeg noen gang får en datter som tenker sånn og som kanskje kunne testet det ut. Jeg blir skeptisk til menn, når jeg ser de tilbudene jeg fikk. Hva skjedde med å leve lykkelig i gode og onde dager? Er kjærligheten dødd ut? Eller er jeg faktisk en håpløs romantiker?

Plutselig fikk jeg all oppmerksomhet igjen.

Jeg hadde en samtale med bestevenninna mi i dag, vi pratet om Eirik. Hvor mye jeg har tenkt på han i det siste, og at jeg føler jeg ser han over alt. Jeg er vel egentlig lei meg for at det ikke ble som jeg hadde håpet. Men, man kan ikke alltid få det som man vil. Jeg føler jo at jeg er over han på en måte, jeg er ikke forelsket i han liksom. Alikevel er han den personen jeg vil fortelle ting til. Jeg vil at han skal vite hva som skjer i mitt liv også vil jeg vite hva som skjer i hans. Det ville nok vært en løgn hvis jeg prøvde å fortelle megselv at jeg ikke savner det vi hadde. I kveld så snakket vi sammen igjen, er en stund siden sist faktisk. Det føltes ikke sånn, vi oppdaterte hverandre på livene våre. Han stilte masse spørsmål, noe som han alltid gjør. Det var godt, virkelig godt å snakke med han igjen.

 Også har jeg jo selvfølgelig litt oppdateringer på Thomas også. Sist helg var vi ute sammen, han prøvde seg på meg. Men, da avviste jeg han skikkelig. Etter dette har jeg prøvd å være skikkelig vennlig mot han. Sånn overivrig rett og slett. Det har tydligvis hjulpet. For hele denne helgen har han mast om vi skal treffes, om jeg vil komme til han og om han kan komme til meg. Så nå virker det som om jeg har makten, endelig!
Eneste som er synd her er jo at jeg ikke føler noe for han, at det bare er litt gøy å spille med.

Martin har jeg også oppdatering på, han har også funnet ut at jeg er noe. Han skriver hele tiden og tar masse kontakt. Han har invitert meg til han i morgen, så får jeg se om jeg er gira på det. Frister faktisk litt. Liker han veldig godt, han er liksom det jeg vil ha i en kar. Han er kanskje ikke Eirik, men personligheten hans er magisk!

Må vel nevne Kim også, har ikke hørt så mye fra han siden jeg var på middag hos han for noen uker siden. Men, på fredag så sendte han en melding. Jeg tror ikke han er så veldig keen på meg. Tror nok bare han er kåt. For eneste gangen jeg hører fra han er når han er full og skal hjem.

Så sånn går det uten tinder, møteplassen og sukker. Plutselig fikk jeg all oppmerksomhet på en gang. Jeg liker det, men er veldig usikker på hva jeg tenker å føler. Ting varierer så mye. Ene dagen føler jeg sånn, mens andre dagen føler jeg annerleds.

 

Tinder, jeg slår opp!

Jeg var på en date i går. Med en av de merkeligste karene man noen sinne kan møte på. Kenneth på 40 år. Er kanskje litt rart at jeg datet en så gammel kar? Først så møtte jeg karen ute på byen. Full som faen, drog jeg han med meg hjem. Jeg husker ikke akkurat at jeg møtte han ute en gang, men jeg husker godt når jeg våknet dagen etter med gamlingen i sengen min. Kenneth er en ok kar. Jeg ga han en sjanse, tenkte at jeg skulle lære han å kjenne bedre. Var på to dater med han. Den siste var i går. Da gikk det opp for meg at nå er det påtide å slutte. Stoppe opp! Denne irriterende trangen jeg har for å møte nye gutter, date og bekreftelse må ta slutt. Jeg orker faktisk ikke å starte hver uke med å planlegge dater, bli kjent med nye gutter. Så nå får jeg prøve å fokusere på andre ting. Det første jeg skal ta tak i, er nemlig å komme meg på et treningssenter. Skal få se om jeg klarer å riste av meg noen kilo der. Kanskje det kan hjelpe? I dag slettet jeg tinder, sukker, match.com, møteplassen og happen. Lastet ned candycrush for å ha et tidsfordriv når jeg kjeder meg.

Har et mål nå om at jeg ikke skal date noen som helst gutter før jeg har gått ned 6 kilo og før vi er i september. Kan bli en spennende tid fremover kjenner jeg.

Sjalusien gjør en kvalm

Når jeg ser et par som går å holder i hendene, kjenner jeg et sinne gjennom kroppen min. Jeg blir sint og sjalu for at noen har funnet kjærligheten. Selv leter jeg sporadisk etter en som kan være den rette for meg. Jeg har vært på flere dater enn jeg var på timer når jeg gikk på videregående skole. Jeg har prøvd alt, rett og slett alt. Jeg har prøvd ung, gammel, tykk, tynn, stygg og kjekk. Ingen av disse har vært noe for meg, eller så har ikke jeg vært noe for dem.

Det virker som et slags spill denne datingen. Først så jakter han, du biter på - så er det du som må jakte. Gjør du det riktig, så jakter han igjen også vips har du kontrollen. Gjør du feil, så forsvinner han fortere enn lynet. Da sitter man der, også må man liksom begynnet et nytt spill.

Jeg vil bare bli forelsket igjen, sånn skikkelig. Sånn jeg hadde det med Eirik. Jeg håper virkelig at det kan skje snart, jeg har ikke tenkt til å tvinge frem noe, men jeg vil føle noe sterkt snart. Problemet mitt er at jeg ofte blir betatt av en følelse. Feks med Thomas, han har barn og er en voksen mann. Bør være klar for noe seriøst. Eller som Martin, eldre kar, har hus og fastjobb osv. Han bør ihvertfall være klar for forhold og familie.

Nå har jeg ihvertfall begynt å skrive litt med en ny fyr på disse nettdatingssidene. Virker som en utrolig koselig kar. Rart man kan si det kun via teksting. Men, dette er min blogg så da sier jeg som jeg vil. Eneste minuset er at han bor ca 4-5 timer herifra. Så da er det litt vanskelig med å treffes. Han derimot mente det ikke var noe problem i det hele. Så hvem vet??

Led meg ikke inn i fristelsen..

Hva holder vi egentlig på med? Nei, gudene vet. Akkurat nå føler jeg at jeg har overtaket, han sender meg masse masse meldinger, han venter på at jeg skal falle tilbake i samme felle. Denne gangen tror jeg at jeg skal klare å motstå. Jeg har et eget spill med to andre karer. Ruben og Martin. Ruben er en dansk kar som jeg har kjent i sånn 6 måneder nå. Han er den jeg kan ringe hvis jeg trenger kos. Vi har aldri hatt sex, men vi koser og det er deilig med litt nærhet. Også har du Martin, han er en ny kar. Nettopp møtt han. Noen år eldre enn meg, ja pluss på 13 år du. Vi møttes via felles bekjente. Han er faktisk akkurat det jeg vil ha når det gjelder oppførsel og væremåte. Han kan si at jeg må holde kjeft, samtidig som han kan gjør alt for meg. Han er veletablert, har god jobb og ingen barn. Han er klar for noe seriøst tror jeg. Så dette kan jo faktisk være bra for meg?

Herregud for et irriterende innlegg. Tingen er at jeg er en forvirret jævel akkurat nå. Det er så mye rundt i hodet mitt, at jeg bare har lyst til å springe i fra hjernen min for en liten periode. At Thomas styrer så mye, samtidig som jeg føler jeg kan sleppe han mer og mer. Irriterende hvor mye makt en person kan ha. Men, nå skal jeg ta makten tilbake. Jeg skal gi Martin en real sjanse, også skal jeg være en kynisk jævel mot Ruben. Man må vel spille litt, for å bli en bra spiller?

Spiller et skittent spill

Overskriften er gjerne som tatt ifra årets sesong av Paradise Hotel, men det er sånn jeg føler ovenfor Thomas.
Han spiller et spill, som jeg ikke vil spille. De få gangene jeg klarer å ignorere han, så tar han som regel første initiativ, og jeg går i fella som alltid. Svarer han med en gang, også hører jeg ikke noe mer. Han gir meg disse små hintene som jeg gjerne kan oppfatte som hint, men sikkert bare er en måte for å få meg til å falle hardere for han.

Jeg vil virkelig over denne karen, mer enn noe annet. Men, det er så utrolig vanskelig å se fremover. For akkurat nå er det han jeg drømmer om hver natt, det er han jeg sitter å dagdrømmer om på bussen til og fra jobb også er det han jeg vil se hele tiden. Jeg tenker hvordan vi kunne fått det sammen, og jeg er hovedstups forelsket i fantasien om hvordan ting kunne vært. Altså jeg er besatt. Han er som heroin for en narkoman, som sjokolade for en overvektig og som sprit for en alkoholiker. Jeg er avhengig av oppmerksomhet fra han, og det nytter faktisk ikke å prøve å date andre. Hvordan kommer man seg ut av denne fella? Som regel må man gjerne falle for noen andre, men jeg må si at jeg hater det med å være forelsket. Jeg hater dette med å være besatt. Det er ikke gøy å gå rundt å tenke på en konstant, og ikke noe særlig kjekt å stenge dører for masse andre kjekke mannfolk fordi jeg tror inni meg at han en eller annen plass har litt følelser for meg.

Jeg føler meg litt som en psykopat eller en person med psykiskelidelser når jeg tenker over hvor besatt jeg er. Det som irriterer meg mer er at jeg er usikker på om han vet at jeg liker han. Når jeg fikk øynene opp for han, så tenkte jeg helt ærlig at han her var langt ifra kjekk. Også tenkte jeg at jeg faktisk føler at jeg er finere enn han hvis man skal måle etter nivå. Så jeg tenkte dette kunne bli en lett match. Så begynte jeg å prate om han. Hadde aldri snakket med karen, men jeg pratet om han. Som om jeg visste hvem han var. Også begynte vi så smått og snakke, men da var jeg inni lille boblen min, hvor alt var rosenrødt. Så han kunne vært verdens mest kjedeligste kar, for den del. Jeg var oppslukt innen første samtale. Sånne ting skremmer meg, jeg synes det er skummelt at hvis man tenker mye på en ting, så tror man at ting er sånn.

Jeg har vel innsett nå at det ikke er noe å vinne her, hadde han følt noe for meg, så hadde han tatt mer initiativ. Jeg har spraket ballen i luften mange ganger, men han har ikke tatt den i mot. Så jeg venter, og jeg venter på denne dagen hvor hjernen min tømmes for rosenrøde tanker om Thomas og fyller seg opp med banale tanker om en annen gutt. Kanskje jeg har hell enste gang?

En sårbar pingle

Hva er jeg redd for? Jeg spør meg dette spørsmålet daglig, hvorfor tørr jeg ikke å spørre han om han vil finne på noe? Hva er det som gjør at alle innvoldene i kroppen min vrenges når jeg tenker på å faktisk ta sjansen?
Jeg er vel redd for å bli såret, men jeg vet veldig godt at jeg alltids skal klare å komme over det. Egentlig hadde det vært fint å finne ut om det er noe håp eller ikke.
Det som skremmer meg mest nå, er at jeg må se han hver dag. Vi jobber på samme plass, så det er ganske umulig å unngå han. Jeg vet at hvis han hadde jobbet en annen plass, og vi ikke hadde sett hverandre like mye, så hadde jeg funnet en annen unnskyldning. Jeg er så jævlig pinglete, jeg er så redd for å gi litt, for jeg har gang på gang blitt såret. Jeg legger ting som regel på gutten/mannen, for å ikke være den som blir avvist.

Er det så farlig å spørre om han vil finne på noe? Nei, det er ikke det. Og det verste svaret jeg kan få er "nei, er ikke så gira på det" Og da er det jo helt greit, da kan jeg jo bare gi opp. Da har jeg ihvertfall et utgangspunkt. Men, hvordan skal jeg da kunne gå med hodet mitt hevet forbi han? Hvor flau kommer jeg ikke til å bli da?
Jeg lager meg alltid en taktikk, hvor jeg tar utgangspunktet i at jeg skal ignorere han, ikke ta kontakt og ikke snappe. Det holder som regel i 5 minutter, så gir jeg opp. Kanskje jeg prøver for hardt?

Skal jeg kanskje prøve denne uken? Altså fra mandag av, så være mer hygglig og imøtekommende. Samtidig som jeg kanskje ikke skal ta så mye kontakt, og kanskje tilogmed tørre å spørre om han vil finne på noe? Eller skal jeg gi det mer tid?
Jeg ble faktisk spurt av Kim i dag om jeg ville være med han på torsdag. Så da har jeg en date i boks ihvertfall. Kim er en sørlending jeg møtte i februar. Vi var vel på 2-3 dater, og hadde det veldig hyggelig. Også var jeg ikke helt der at jeg ville gi han en sjanse, for jeg hadde så mye på agendaen akkurat da. Kanskje jeg bør gi opp Thomas for å satse på Kim? Hvorfor er ting så vanskelig? I dag har jeg hatt en skikkelig deppe dag. Jeg føler faktisk at jeg ikke har noen mening med mitt liv.

Jeg er 25 år, har ikke tenkt å gå noe mer på skole, jeg bor i kollektiv og jobber for å tjene penger til mat. Altså jeg ser ikke meningen med livet rett og slett. Tragisk å si det, men hvorfor lever jeg? Er meningen med livet at man skal sitte å vente på den rette? Hva om man ikke møter den rette da? Skal jeg liksom leve i ensomhet til jeg dør da? i sånn ca 60 år til? Herregud så kjedelig! Altså tro meg, jeg har et fint liv. Men, jeg ser liksom ikke alltid poenget. Alle snakker om å kjøpe hus, hvorfor må jeg det? Jeg lever jo bare en gang, er det poeng i å spare alle pengene mine for å kunne eie noe selv? Hvorfor skal man gifte seg? Har man funnet den rette, hva er så da poenget at man en dag skal gå i hvit kjole? Blir ting bedre av den grunn? Er det et poeng i og bruke masse penger på en dag med fest? Når man elsker noen, så bør man vel være så klar over at man blir elsket at man faktisk ikke trenger denne dagen for å bevise det. Selvfølgelig er det vel fordeler med å gifte seg, er det fordele som gjør at man gifter seg?
Man skal vel ikke tenke så mye på slike ting når man er deppa, men jeg gjør det uansett. Jeg prøver faktisk å forstå hvorfor jeg ble født, hvorfor jeg er her og hva jeg skal gjøre for å føle at det er noe poeng med dette livet. For akkurat nå så føler jeg meg som en robot, jeg gjør de samme tingene hver dag, jeg har det gøy altså. Men, jeg opplever ikke noe ekstraordinært. Jeg har ikke funnet ut hvorfor man faktisk skal leve.

 

De dagene man hater noen som man virkelig liker!

Ja, visste dagen skulle komme. Den kommer jo annenhver dag, en typisk dag som jeg tror de fleste jenter vil kjenne igjen.
Den dagen man ikke får den oppmerksomheten man vil, man legger ut bilde på instagram, facebook og fyller opp mystoryen på snapchat. Uten at han viser så mye som et teng på at han liker noe av det du gjør. Jeg har sendt han en del snapper, tilogmed noen spørsmål (Har lært at menn svarer hvis man spør) uten å få noe svar. Jeg vet at han er å fester med jobben, og han har vært opptatt med å springe staffett i dag. Men, hallo! Gi meg litt oppmerksomhet da. Egentlig er det veldig taktisk av han å holde meg på pinebenken, for jeg blir bare mer og mer betatt av han.

Jeg skal være ærlig nå, jeg har to teorier med denne karen nå. Det ene er jo at han ikke liker meg i det hele. Han synes det er gøy at en yngre jente gir han oppmerksomhet og han føler seg bra når jeg sier han er kjekk. Tror han kanskje synes jeg er litt sjarmerende men ikke noen følelser.

Teori to er at han er kjempe sjenert, og dødsbetatt av meg. Han vet liksom ikke hvordan han skal vise det. Han er redd for at jeg ikke liker han, og derfor prøver han å være litt kald. Men innerst inne vil han bare ta tak i meg og kysse meg.

Om noen av disse teoriene er sanne, så håper jeg jo på den siste. Jeg er faktisk den sjenerte, jeg er en usikker jente som langt i fra vet hvordan jeg skal flørte. Jeg har en tendens til å snappe litt for mye, men utenom det, lite kontakt. Jeg stivner opp når personen jeg liker snakker til meg og jeg har null peiling på hvordan jeg skal oppføre meg i nærheten av en jeg liker. Hvordan skal jeg snakke, hva skal jeg si? Slike ting faller ikke naturlig for meg, så da blir jeg mer en kald kvinne, som såvidt sier hei.
Helt til jeg selvfølgelig får litt alkohol innabords, da kommer alteregoet frem, og hun er ikke like lett å ha med å gjøre. Hun snakker alt for mye, og sier alt om alt. Ikke noen sperrer der. Skulle ønske jeg kunne være en blanding av den sjenerte og alteregoet.

Jeg gir vel ikke opp alikevel, ikke helt enda. Jeg får bare sjekke snapchaten min hvert 10ende minutt for å se om han har husket på meg. Også får jeg bare vente til neste gang jeg hører fra han. Jeg lover dere at i morgen, da er jeg tilbake igjen hovedstups forelsket i han!

Dronningen er ankommet

Jeg er en jente på 25 år, jeg er bosatt i Oslo og jobber som folk flest.
Jeg er veldig singel, og en håpløs romantiker. Jeg har utrolig dårlig erfaring med menn og gutter, jeg kommer aldri lengre enn noen dater, så blir ting brått avsluttet.
Klarer aldri helt å forstå hva jeg gjør galt, og hvorfor jeg aldri skal finne lykken. Venninnene mine er i gang med flere barn, giftemål og kjøping av hus, mens jeg sitter helt ensom i storbyen å venter på min Mr.big. Jeg har levd et skikkelig singelliv i over to år. Hvor jeg har spredd beina mer enn jeg har lukket øynene, hvor jeg har våknet opp dagen derpå kliss naken i en seng med en ukjent kar. Jeg har drukket mer alkohol på de siste årene enn jeg har spist middag. Jeg har vært mer ute å festet enn jeg har trent.

Jeg har alltid drømt om den store kjærligheten, og jeg har en tendens til å forelske meg i en fantasi også blir jeg helt besatt av en person uten og egentlig kjenne han.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har ikke alltid trodd at jeg skulle finne en jeg kunne sette foran meg selv, men i fjor så lærte jeg at jeg er klar for kjærlighet.
Eirik fikk meg til å åpne øynene, han fikk meg til å føle meg bra, jeg ville være den beste versjonen av meg selv rundt han og jeg ville bli bedre. Han lærte meg mye, alt fra hvor fantastisk sex kan være med noen man liker til hvor såra man kan bli når ting ikke blir som man ønsker. Dessverre funket det ikke med meg og Eirik, og det er jeg lei meg for. Og kanskje glad for det?

Nå har jeg møtt en ny dude, Thomas. Han er litt eldre enn alle andre jeg har hatt følelser for, han er 10 år eldre enn meg, også har han barn. Dette er to faktorer som jeg alltid har blitt skremt av tidligere. Men, nå føler jeg at dette er helt rett. Vi har ikke blitt så godt kjent, selv om vi har daglig kontakt og har hatt sex en gang. Det er et par uker siden nå. Jeg prøver å forstå meg på han, men det er ikke så lett, han virker så vinglete. I det ene øyeblikket virker han kjempe keen på meg, men så vips så snur det og han virker kjempe ignorant. Så jeg går annenhver dag å sier til meg selv at i dag er dagen jeg skal over han. Alikevel så klarer han å trollbinde meg på en måte som gjør at jeg bare smelter av blikket hans. Jeg sitter fast, eller Thomas sitter fast, han sitter fast i hodet mitt.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » November 2016
hits